Borgvær – det største senter på yttersia av Lofoten 

En prestesønn, dr. A.W. Uchermann som var ofte på besøk på Borgvær sammen med sin far og mor beskrev Henrik Irgens slik:

Handselmann Irgens er min helt fra de tidligste barneår. Jeg så opp til han som mitt i ideal på mandig skjønnhet og kraft. Således måtte en vikinghøvding ha sett ut og gerert seg i enhver henseende. Og det er sant, jeg kan fremdeles ikke tenke meg en bedre type på en norsk viking enn han. Han var en kjempeskikkelse og eiet kjempekrefter, hvad der også var hans største stolthet, men også hans største svakhet, ti da han var nokså naiv, kunne den, som forstod å smigre denne hans forfengelighet, lede han som et barn, og det var heller ikke fritt for, at det var den, som også benyttet seg herav. Han hadde skuldre som en Herkules, og spesielt husker jeg hans never, der var så store, at han med en hånd makelig kunne dekke en alminnelig tallerken. Han var av naturen rank som et lys, men når han riktig skulle vise seg og følte sine muskler svulme..

Forresten besat Irgens i mine øyne alle de dyder, der sømmet seg for en norsk høvding og måske også en del av hans mindre heldige sider. Han var herre i sitt hus, og sine menn forstod hann å bruke med myndighet. Men han ar gavmild og meget vennesel

I slekten Irgens var det ved giftemål tilflytt denne gren av Irgens-slekten meget godt blod gjennom tidene, Falster, Munch, Borchrevink, Bordevich, Jentoft, Lemvig, Angell, Tegnell (Tengmann), Koch og Ellingsen og ved sistnevnte familie ble det blod også av den adelige Benkestokk-slekt. Det var altså Henrik Irgens som i virkeligheten skapte Borgværs glanstid. 

Prestesønnens videre beretning: Når unntas Irgens i Borgevær, fantes i Borge ingen såkalte kondisjonerte familier. Men til Borgevær var jo 1 mils reise, hvorav en halv mils temmelig hård sjøreise, så noen egentlig omgang kunne jo heller ikke der være tale om på vinterstid. Dog pleiet Irgens i alminnelighet å holde ett selskap like over nyttår, og til dette var da foruten prestens hele familie også innbudt gjester (handelsmennene med familier) fra nærliggende fiskevær som Valberg, Henningsvær, ja stundom endog fra Buksnes, der ikke sjelden ble representert av doktoren på Gravdal sykehus med familie. 

Disse årlige selskaper var viden om bekjent for sin usedvanlige flotthet og var av ungdommen rundt om etterlengtet og forberedt som en av årets viktigste begivenheter. De var heller ikke som vanlige selskaper innskrenket til en festlig aftenstund eller et ball natten igjennom. Nei, hadde gjestene først underkastet seg for den for de flestes vedkommende så lange reises besværligheter, sant man også å burde ha valuta herfor ved å forlenge festlighetene. Og var man først kommet til Borgevær, slapp ingen derfra før ukedagen etter sin ankomst. Fra søndag til lørdag – begge dager inklusive – var selskapets vanlige varighet. Prestefamilien ble alltid hentet ved Irgens’s egen og fineste vengbåt og 6 mann i skyss og som oftest med en av sønnene som høvedsmann. De ble alltid mottatt på kaien av verten i sin fineste stas. Ellers ble gjestene i regelen mottatt på trappen, etter hvert som de kom – de kvinnelige gjester av husbestyrerinnen og av henne ført til det for hver især bestemte rom for å gjøre toilette, mens herrene ble ledsaget av verten selv til deres rom, eller av en av hans sønner.