Kystkultur er et samlebegrep for det som særpreger livet langs kystlinjen – fra nord til sør. Ofte tenkes det mest på livet og aktivitetene i tiden før utjevningen av livsvilkår skjøt fart for alvor etter 2. verdenskrig, men i en del sammenhenger kommer det fram meninger om at kystkultur er det som skjer på kysten nå, mens fortidens kystkultur er historie og folkeminne.

Vi i venneforeningen prøver å ta vare på gjenstander, arbeidsmetodebeskrivelser, fortellinger og annet, hovedsakelig av historisk art, som skal belyse hva fortidens kystkultur besto i. Kulturarrangementer som vi har fast, minimum engang hvert år, deler vi både imaterielle og materielle kulturminner. Dette skjer som regel på sommeren og da har vi kalt arrangementet «Borgekonferansen».

Mye arbeid blir også lagt ned i å ta vare på og restaurere Borgvær-åttringen, bygninger, kulturlandskapet og bruksgjenstander samt føre kunnskap videre ved å gi opplæring i gammelt håndverk til nye generasjoner.

Norge er en kystnasjon, og store deler av befolkningen har opp gjennom historien hentet sitt inntektsgrunnlag fra sjøen og kystnære områder. Denne aktiviteten har skapt et mangfold av kulturminner som naust, sjøhus, fyrstasjoner, bryggeanlegg og fartøy. I tillegg er kunnskapen om livet på sjøen en viktig del av kulturarven. Dette gjelder i høyeste grad Borgvær, som ligger på yttersiden av Lofoten og midt i «matfatet» for lofot-skreien. Borgvær var også et av de største egg- og dunvær, og denne kulturarven må jobbes hardt for å reetablere.

Riksantikvaren arbeider for å ta vare på bygningsmiljø og kulturlandskap langs kysten. I mange tilfeller må en innse at den opprinnelige bruken til kulturminnene er borte. Utfordringen blir dermed å finne en ny bruk slik at bygninger og anlegg ikke blir stående til forfall. Den vanskelige balansegangen mellom verneinteresser og bruk er en av kulturminneforvaltningens største utfordringer i årene som kommer.