Per-Kaare Holdal 
Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.
Tidsrammen vi omtaler er kulturminner fra merovingertid fram til 1960-tallet på gamle og ærverdige Borgvær. Fra tiden da Borgvær var av stor betydning for vikinghøvdingen på Borg, til regional og internasjonal handel, til den siste Irgens forlot Borgvær. På 1800-tallet, og særlig fra midten av århundret, skjedde det igjen store strukturendringer i norsk samfunn og økonomi og i den nye norske statens politikk, som fikk store følger for samfunnet på Borgvær.
Verdens rikeste hav ligger utenfor Lofoten og Borgvær, og folket der har eksportert fisk i tusen år. Det preget både hverdag og historie for menneskene på Borgvær. I mange tusen år har den norsk-arktiske torsken trukket fra Barentshavet forbi Vest-Finnmark, Troms og Vesterålen, forbi Borgvær og til det lune gytefarvannet i Lofoten rett etter jul, noe som er grunnlaget for verdens største torskefiskeri. Fiskerne langs hele kysten kom for å delta i disse sesongfiskeriene og på det meste var det mellom 30 og 50 båter på begynnelsen av 1900-tallet som drev fra Borgvær. Resten av året fisket de i nære farvann og i kombinasjon med jordbruk og Borgvær hadde f.eks. et av de mest moderne fjøs i Lofoten. Inne i Makkelvågen lå det nordlandsbåter av forskjellige størrelser, fortøyde jekter som var klar til å laste og dra sørover til Bergen. Her lå skonnerter i vågen som drev Pomorhandel, eller russehandel. Dette var handel drevet i Finnmark og Troms av russiske kjøpmenn fra Kvitsjø-området fra 1700-tallet til 1917 med Borgvær som det sørligste handelsstedet.
Det blir ofte sagt at norskekystens kultur og historie har fått for liten oppmerksomhet i nasjonsbyggingen og at den er underkommunisert i fortellingen om Norge. Kystens kulturminner er også underrepresentert i listene over verdifulle kulturminner, og kanskje spesielt fiskerienes kulturminner er dårlig representert. Formidling av kunnskap om materiell og immateriell kulturarv knyttet til kystkultur, med prioritet på båter, fartøyer, bygninger, havner og dette gjelder spesielt historien om Borgvær. I vår dialog med myndighetene, slik som Kulturdirektoratet og Miljødirektoratet, blir Borgvær sett på som en liten holme utenfor Lofoten. Når vi gjør de oppmerksom på at Borgvær var Lofoten største fiskevær på yttersia, og at her drev de eksport til Arganelsk i nordøst, og til Bergen og Tyskland i sør, blir det ganske stille. Og når vi legger til at Borgvær var et av Norges største egg- og dunvær, blir det stille et øyeblikk, før “handbrekken dras til”.
Vi har eiere og en venneforening som viser stort engasjement, og dette samme med prosjektdeltakere og frivillige som bidrar med stor entusiasme. Venneforeningen jobber med understående prosjekt, og heldigvis har vi mange medhjelpere, både frivillige kulturinteresserte, men også profesjonelle.
Helt kort kan man konkludere med at kunnskapen om kulturminnene på Borgvær ikke er god nok sammenlignet andre områder, men de siste årene med Borgekonferansens start i 2022, har det blitt mye bedre og at det går i positiv
retning. Mye har skjedd bare det siste året. Det er en skjevhet i fortellingen om Borgvær og det gjenstår fremdeles en stor jobb før Borgvær har fått sin rettmessige plass i denne fortellingen.
Det har vært en stor utfordring å lage en helhetlig oversikt over tilstanden for kulturminnene på Borgvær, både tidligere dokumenterte og ikke-dokumenterte. De fredete kulturminnene er det ganske enkelt å få en oversikt over, men så er det mange flere som det ikke like lett å få oversikt over av kulturminner. Det er f.eks. en tidligere fiskelandsby i Hamn i Makkelvågen med fastboende, rorbuer, fiskemottak, trandamperi og mer. Dette er forskjellige nivå av kulturminner som ikke er samlet i noe register. F.eks. hvorfor har vi en slette som heter Tingvollen, hva er det båtformede tegnene i terrenget ved Vesterhamnhaugen? De fleste verneverdige kulturminner og kulturmiljøer er ikke formelt vernet etter kulturminneloven eller plan- og bygningsloven. Mange blir likevel tatt godt vare på fordi de oppfattes som verdifulle av eiere, venneforeningen og brukere.
Mye av dette er mindre og kanskje litt uanselige kulturminner som f. eks. fiskerboliger, hjell og slipper er dårlig representert, som Litljektoppsettet og Storjektoppsettet i Makkelvågen. Den jobben som Borgvær Venneforening har igangsatt med dokumentasjon og et ønske om å etablere en kyst-kultursti som viser de foreskjellige kulturminnene på øya, kan være en dokumentasjon for ettertiden. Det vil i mange tilfeller gi liv til kulturminnet, der nettopp
kunnskapen om bruken er det sentrale som vil leve videre slikt at også den immaterielle kulturarven bli tatt vare på. Her må det en innsats til og et positivt samarbeid til med både Vestvågøy kommune som har ansvar for å ivareta og legge til rette for bruk og vern av kulturminner og kulturmiljøer i plan- og i byggesaksbehandlingen, Nordland Fylkeskommune som kulturminne-myndighet og Statsforvalteren i Nordland som forvaltningsmyndighet av landskapsvernområdet.
Væreieren kjøpte opp og eksportere all fisken, ga også fiskeren kreditt når fisket sviktet, og sørge for import av blant annet mel og kaffe.
Den gamle brygga ble bygd av den legendariske Røvar-Alexander som styrte på Borgvær fra ca. 1815 til 1821. Nå er deler av kaia tatt av stormen og ligger ved naustet. Det haster med å få restaurert kaia, som var bygd med den gamle teknikken BOLVERK, både for tilgjengelighet og som kulturminnet.
Det gamle handelsstedet på Borgvær har i 100 år forfalt i manglende vedlikehold; den gamle brygga har stormen lagt i stabler, bare steinkaia står igjen. Storbåtnauster og fjøsen ligger i staver, og de statelig hovedhus i fornemt hvitt med rød bakside er heldigvis under sikring og restaurering av eierne. Småbåtnaustet er delvis sikret. Det fine interiører av plysjsofaer, silketapet og krystallkroner skal gjenskapes av en interiørgruppe som er startet opp. Mens butikken, krambua med brennevinssalg og gjestgiverri, er det bare muren igjen av og det er håp at den kan gjenoppbygges.
Natur- og kulturopplevelsen på Borgvær er nært forbundet og det er derfor vanskelig og heller ikke ønskelig å separere disse. I arbeidet med å gjenoppbygge Borgvær er det derfor fokus på å integrere naturopplevelser og formidling av kulturarv. Det finnes hos aktørene som er med i gjenoppbyggingsprosjektet en større bevissthet om at Borgvær har kulturminneverdier som er verdt å ta vare på og videreutvikle. Dette gjelder også nyere tids kulturminner, og der bygninger anses å inneha verdi og utviklingspotensial. Kulturarv utgjør et viktig grunnlag i form av kunnskap og i form av kulturhistoriske miljøer (bygninger, kulturlandskap o.a.). Den nære forbindelsen mellom natur, historie og kultur gir en egen dimensjon i formidlingen om Borgvær sin betydning for Norge. Identiteten og kunnskapen er basert på forståelse for naturgitte betingelser, naturressurser, tradisjonsbasert næring og utgjør en viktig stedegen kompetanse.
Det er en sterk og klar sammenheng mellom materielle og immaterielle kulturminner, og det landskapet kulturminnene er en del av. Det er en tydelig positiv vekselvirkning mellom å ta vare på kulturminner og å ta vare på landskapskvaliteter.
Arkeologiske funn viser bosetting på Borgvær helt fra merovingertid, men det er sannsynlig at det har vært mennesker her lenge før dette. Sporene vi kjenner i dag, omfatter alt fra løsfunn av steinredskap til gravminner og tufter. Funn fra merovingertid (inklusive vikingtid), middelalder og nyere tid har gitt kunnskap om hvordan mennesker har bodd og livnært seg på Borgvær (Stephen Wickler).
Gjennomgående må kulturminnesatsning sees på som en del av en (ønsket) snøballeffekt –opprusting er det motsatte av forfall og en kilde til positivitet. Også samspillet mellom fugler, geologi og arkeologi er særegen for området og kan tilgjengeliggjøres bedre.
Kilder:
Frivillig kulturvern Et kulturvern innenfra – Nanna Løkka, Anne-Sofie Hjemdahl og Bård Kleppe
