Borgværs historie

Den historiske dateringen går tilbake til 600-tallet. I følge Borge og Valberg bygdebok bind VI er stedet første gang nevnt i skriftlige kilder i 1610. Da er det nevnt en Morten i Borgewerd. Året etter er det tre oppsittere der. Borgvær er også nevnt i skattematrikkelen for 1647. I 1666 er det kun en oppsitter. Han het Mogens Olsen. Videre utover årene har det vært ulike oppsittere. I 1742 er den første jekteskipperen nevnt. Det er Jørgen Jensen Hass. Skifter sier at han ikke var noen god jekteskipper, og i 1750 innstilte han sitt jektebruk. Jørgen flyttet fra Borgvær i 1756.

Borgvær er en øy som ligger mellom Vestresand og Eggum. Området består av en stor øy og 14 andre gressbevokste mindre øyer og holmer, og en del andre nakne øyer. Borgvær er om lag 0,7 km². Farvannet rundt er ulendt og farlig. Stedet var den første egentlige havn man traff på yttersiden av Lofoten når man kom vestfra.

Før 1800 lå Borgvær under sognepresten i Borge. Ved folketellingen 1801 er det 22 personer på Borgvær. Det er gjestgiver Niels Christensen Dahl, med familie og tjenere. Han fikk bevilling på å drive gjestgiveri i 1794. Avgiften var satt til 10 riksdaler, noe myndighetene regnet med at gjestgiveren skulle greie. Det var også multemyrer, egg og dunvær som også ga inntekter. Han begynte også med jektefart. Også før 1790-årene hadde vært jektebruk, men det var opphørt på grunn av fattigdom. Niels Christensen Dahl la ned gjestgiveriet i 1810, solgte jekten og flyttet fra Borgvær.

Den andre oppsitteren på Borgvær i 1801 var Jens Gregoriussen med familie.

På nordvestsiden av øya ligger Makkelvågen. Denne plassen ble brukt som sommerplass for jekter, og det var her den velkjente Røver Alexander (Christian Alexandersen) hadde rorbu og naust.

Noen ord om Røver Alexander. I 1814 er han å finne som gjestgiver på Borgvær. Hvor han kom fra er noe usikkert, men noen kilder sier han var tysk. Da han kom til Borgvær var han velstående. Ryktene sier at han drev med smugling i stor skala. Den høyeste delen av Borgvær ble kalt Borga. Her var det en hule som Røver-Alexander gjemte seg i når myndighetene var etter han.

Sognepresten i Borge og Valberg bygslet Borgvær til Christian Alexandersen i 1814, og han overtok gjestgiveriet etter Niels Christensen. Allerede i 1817 var Alexandersen, Borges største skatteyter. Da han forlot Borgvær i 1821 eide han i alt ni bygninger og en torvgamme. Alexandersen var skyldig penger og det endte med konkurs. Det ble holdt auksjon 24. august 1822 over hans eiendeler. To stuebygninger, bryggen og jektnaustet ble solgt til sokneprest Henning Irgens for 1180 spesidaler.

I 1823 fikk Henning Irgens sin sønn Leonhard bygselbrev på den gårdparten Alexandersen hadde brukt. Han fikk gjestgiverbevilling, og kjøpte bygningene av sin far for under halvparten av det faren hadde betalt. Leonhard drev handelstedet, uten jektefart. Imidlertid fikk han ikke så mange år som gjestgiver. Han døde i 1831, etter noen års sykdom. Etter hans død overtok hans bror Henrik Irgens handelsstedet. I Aftenposten 20.12.1971 står det at presten Irgens kjøpte sorenskrivergården i Bitterstad, og flyttet den til Borgvær, for sin sønn. Artikkelen skriver at sønnen heter Johan. Henning Irgens hadde ikke en sønn som het Johan, men derimot et barnebarn som het Johan. Han var sønn til Henrik (men han var ikke prest). Så hvem kjøpte sorenskrivergården? Det står også skrevet at sorenskrivergården har siktelinje til Borge kirke. Presten Henning Irgens ville se kirken fra stuevinduet.

I 1838 er det kun Henrik Irgens som står oppført som oppsitter på Borgvær. Hans far Henning gikk av som sogneprest i 1834, og hele familien flyttet til Borgvær.

I årene som fulgte ble det oppsving på Borgvær, og stedet fikk sin glanstid. I perioden 1850-1890 rodde det tidvis 40 båtlag (fembøringer) vinterfiske fra Hamn på yttersiden av været. Man antar at rundt 400 mennesker hadde sitt daglige virke på Borgvær i denne perioden. På det meste var det 62 bygninger med stort og smått.

I 1877 overlot Henrik Irgens handelsbedriften og eiendommen til sin sønn Johan Eliachim Tegnell Irgens. Han fortsatte i samme spor som sin far.

Brygga som ble flyttet fra Mærvoll til Nygård ble etablert for å komme til og fra Borgvær, som var storhavn. Jekta «Håbet» seilte antakelig fra Borgvær til Nesje. Der lå de og ventet på floa, slik at de kunne følge strømmen videre til Hagvågen. «Håbet» sank på en av disse turene, og den ble erstattet med «Tasmania».

I 1886 ble det anlagt telegrafstasjon på Borgvær, og frøken Ellen Bergljot Koch ble ansatt som telegrafist. Hun ble noen år etterpå gift med Johan. De fikk tre barn. Johan døde tre måneder før siste barnet ble født. Dette barnet fikk samme navn som sin far.

Ellen fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo. Hun ansatte Emil Meldahl Lind, fra Andenes, som driftsbestyrer. Hun ble senere gift med ham. Det ble foretatt skifte etter Johan Irgens, og Ellen fikk hjemmelsbrev på Borgvær, mot å svare panterettsutlegg for arv til de tre barna Caspar, Johan og Christine.

Ved folketellingen 1900 bodde det 25 personer på Borgvær. I hovedbygningen bodde væreier, dampskipsekspeditør, poståpner og handlende Emil Lind med familie og tjenere. Poståpneriet fikk de i 1898. De andre to familiene bodde i Havnen på Borgvær. Den ene var fisker og strandsitter Jens Andreassen, og hadde vært tjener i Borgvær. Jens var høvedsmann på egen fembøring. I den andre huset bodde Leonhard Johnsen. Han var fisker og agent v/fiskehandel. Leonhard var far til Arnljot Johnsen, som sikkert mange har hørt om. Kommer tilbake til han.

I tiden frem til første verdenskrig var Borgvær et viktig sentrum for pomor-handelen, og man antar at været var det siste samfunnet i Lofoten som hadde besøk av russiske handelsskuter. Russiske handelsmenn leverte bl.a. korn og brukshåndverk i bytte mot fisk, dun og andre typiske nordnorske varer. Det sies at elfenben fra hvalrosstenner skal ha vært en viktig eksportvare. Som nevnt før var egg og dun viktig for Borgvær. I 1894 ble det plukket 3600 måseegg og 2000 skarvegg. I tillegg ble det det et utbytte på 90 kg renset dun. Året 1913 var det slutt på all forretningsdrift på Borgvær. Det ble holdt auksjon over restbeholdningen i krambua, og deler av bygningsmassen ble solgt og flyttet til «fastlandet», hvor noen fortsatt står.

Noen av bygningene havnet i Borgvåg, kjøpt bl.a. av Ulrik Larsen. Et av byggene ble vognskjul hos Ulrik. Vognskjulet ble etter hvert omgjort til rorbu til Julius Karlsen. Senere ble rorbuen omgjort til bolig og skomakerverksted for Hilmar Simonsen. Han hadde tilhold oppe i vognskjulet. Så ble det satt opp en rorbu i nordenden av vognskjulet. Denne bygningen ble tatt av storm en vinter.

Et annet bygg som trolig er kommet fra Borgvær, er Olaf-bua i Borgvåg. Johan eller Nils Flaaten satte den opp første del av 1920-tallet. Bua besto av laftet tømmer i selve burommet. Siden tømmeret er nummerert, tyder på at den har vært flyttet dit. Da er det nærliggende å tro at den er kommet fra Borgvær.

Loftetasjen var av dobbel pløyd planke. I 1925 rodde Ludvik Nikolaisen, med mannskapet Karl Rystad, Henry Hansen og Leonhard Kristensen i denne bua. Olaf Strøm hadde tilhold der fra til ca1967. Han er sannsynligvis den som har vært lengst der, og bua fikk etter hvert navn etter han.

Det fortelles at det foregikk mye kortspill i bua. Inventaret var ganske sparsomt. Veien opp til loftet var en stige av råved-materialer, spikret på veggen. Bua eies i dag av Rune Sparbu Kristensen. Han har ordnet den gamle delen, og bygget opp den delen som var falt ned.

Tredje bygningen som er kommet fra Borgvær er det som en gang var postkontor i Borgvåg.

Etter at butikken til Oberg Karlsen og Karl Kristensen brant i 1927, kjøpte de i 1929 den gamle butikken som sto i Borgvær. Denne ble flyttet til Vågen og satt opp med tanke for butikk. Det ble montert disk og hyller. Av ukjente årsaker ble det aldri noe butikkdrift i dette bygget.

Karl leide ut nordenden av bygget til Waldemar Sivertsen, med mannskap. De var der fram til 1957-58. Etter det var det ingen andre som bodde i nordenden. Aksel Tordahl kjøpte bygget i 1946 og brukte nordenden til å lagre materialer.

I sørenden hadde Johan Sletteng tilhold. Han bodde der med familien, og hadde poståpneri på midten av bygget. Da han hadde bygd seg eget hus, flyttet han og posten dit. Etter at Johan flyttet ut i 1937, var det Ulrik Larsens sønn Lars med familien som flyttet inn. Lars bygde senere hus på nabotomten til sin far Ulrik, og flyttet dit med familien til jul 1948. Etter at Lars flyttet ut, flyttet Hilmar Simonsen inn med sin familie. De flyttet derfra i 1955.

Etter den tid har det ikke bodd noen der. Sørenden ble noen år brukt som bu for Sigurd Wærnes og Peder Karlsen. I dag er bua i dårlig forfatning.

I 1914 ble Borgvær solgt ved tvangsauksjon, og Emil Lind fikk auksjonsskjøte på eiendommen. Han bodde da i Oslo. Han og familien kom tilbake i 1916, og året etter kom Johan Irgens d.y. tilbake. Han og Emil drev gårdsbruket fram til 1925, da døde Emil, og Johan overtok stedet. Johan ble gift med Gudrun fra Skjomen, i 1932. I 20-årene var det minst 30 farkoster som hadde stasjon på Borgvær. Hva Johan drev med etter at han overtok er litt uklart, men han hadde leie for lyktene, det var fortsatt egg og dun. Det var leieinntekter på buer, og han hadde poståpneriet. De siste fiskerne tok farvel med Borgvær i 1940. Etter at Arnljot Johnsen flyttet til Val, ble familien Irgens de eneste igjen der ute. Poståpneriet ble nedlagt 30.9.1965. Da hadde Johan og kona vært de eneste kundene i 11 år. Familien flyttet fra Borgvær etter nedleggelsen.

Det ble rodd fiske i Hamn fram til midten av 50-årene, da den siste husmann på Borgvær, Arnljot Johnsen og familien flyttet til Val. I 1953 anbefalte Borge Herredsstyre at det ble gitt Arnljot Johnsen, Borgvær størst mulig statsstøtte, så han på en rimelig måte kan bli i stand til å tilflytte det nye påtenkte sted, og dermed komme inn under bedre menneskelig tilværelse.

I Bergens Tidende kunne man lese 7/3 1942 følgende artikkel:

Et visstnok sjeldent tilfelle kunne en her om dagen konstantere ute på utværet Borgvær. Det var et overhendig sjøført der ute under uværet forleden. Arnljot Johnsen var ute for å lete rak i fjæren. Herunder fant han tre torsker og en brosme som sjøen hadde slått død i fallgarden like utenfor, og som var drevet til land. Johnsen fikk seg en herlig middag med torsk, lever og rogn, og enda ble det noget igjen å salte.

Arnljot Johnsens hovedyrke har i alle år vært knyttet til fiskerier. Han gikk gradene fra kokk, halvkar og kar under ledelse av sin far høvedsmann Leonhard Johnsen. Arnljot hadde en oppbygd Nordlandsbåt med innenbordsmotor. Han drev fiske, og passet lyktene på Borgvær. Stedet hadde i 1971 seks lykter. Selv om han var flyttet til Val, hadde han et lite husvære igjen, og der overnattet han når han drev med fiske. Mange har blitt skysset sjøveien med «Lillegutt» til og fra Borgvær, både doktor, jordmor og en hel del andre mennesker. «Lillegutt» ble brutt ned av sjøen inne på Vestresand havn og sank, under et kraftig stormvær like før jul 1977. Arnljot Johnsen døde i april 1978.

Etter at Arnljot var flyttet var det bare væreieren med familie som bodde der ute. I mange år hadde de to utviklingshemmede i forpleining. Dette var en ordning gjennom Trastad og misjonen.

Da alle i Borge fikk strøm, på slutten av 50-tallet, var Borgvær det eneste stedet som ikke fikk det. Som kompensasjon fikk Johan Irgens en speilbåt og en liten påhengsmotor av Lofotkraft. Jan Egil Pilegaard-Simonsen, som bodde i Borgvåg, husket godt at Johan kom til Borgvåg med båten. Det var en blankpolert 14-15 fots trebåt. Han husker også at Borgvær var det sikreste stedet å få tak i måseegg, og han var mange ganger utover og kjøpte egg. Alle som kom til Borgvær ble godt mottatt av Irgens og kona, og det var alltid godsaker å få der.

I 1966 kjøpte malerinnen Svanlaug Svalastoga fra Rauland, sammen med tidligere politimester Rolf Waldahl, Borgvær. Johan Irgens holdt unna gårdens minste våningshus og et par mål jord. I Aftenposten 20.12.1971 uttrykker Rolf Waldahl bekymring for den gamle brygga, som var den eneste i sitt slag. Det hadde han all grunn til. Den er nå falt ned. I tiden Svalastoga og Waldahl var eiere, ble stedet besøkt av feriefolk og kunstnere. Svanlaug Svalastoga døde i 1978, og Rolf Waldahl eide stedet alene etter det.

Høsten 1994 overtok Henry Val, Borgvær i et forsøk på å redde det som ar tilbake av bygninger og anlegg i det engang så livskraftige fiskeværet og handelsstedet. Det var mye frem og tilbake med myndigheter om midler til restaurering, og bruk av stedet.

I 2002 ble stedet naturreservat og landskapsvernområde. Noe som gjorde det enda vanskeligere å få til noe der.

I 2003 var arkeolog Lars Erik Narmo på Borgvær for å registrere hva som var av arkeologisk verdi. Da ble det funnet to langhus fra jernalderen, åtte gravrøyser og en mengde tufter. Disse funnene underbygger teorien om at Borgvær kan ha vært et utvær for høvdingesetet på Borg. Henry Val sine planer var å selge andeler til feriehus. Myndighetene hadde gitt tillatelse til at 50 boenheter kunne rekonstrueres. Miljøverndepartementet ønsket å få stedet på Unescos verdensarvlisten. Funnene som ble gjort og ønsket om å få stedet på verdensarvlisten gjorde sitt til at det gikk enda lengre tid før noe kunne gjøres.

Etter 10 års kamp mot byråkratiet ga Henry Val opp bevaringen av Borgvær (2004). Da satt han på en haug med dokumenter utarbeidet av fylkeskommunen, fylkesmannen og Vestvågøy kommune. Det som fikk begeret til å flyte over var den arkeologiske utgravingen, som ble gjort året før. Det hadde enda ikke i 2004 skrevet noen rapport. Borgvær var blitt registrert på Unescos verdensarvliste, som administreres av Direktoratet for miljøvern. Også det arbeidet gikk tregt. Uferdige rapporter, ubesvarte brev, og ordre om ikke å røre bygningene førte til at det meste forfalt mellom hendene.

De neste 10 årene skjer det ikke så mye annet på Borgvær, enn forfall. I 2004 kjøpte Harald Høisen fra Drammen, Per Martin Berg Jensen og Ole Sivert Prytz fra Oslo, Borgvær, for nærmere to millioner kroner. Og så ble det stille igjen.

Kultursjefen i Nordland, Egil Murud kom på banen i 2010. Han fryktet viktige kulturminner ville falle sammen. To av bryggene hadde allerede falt. Murud mente det er på høy tid at eierne foretok seg noe, eller overlot øya til noen andre. Han sa at Vestvågøy kommune var den nærmeste til å stille krav. Tanken på at Vikingmuseet kunne kjøpe Borgvær hadde vært til stede, men økonomien tillot ikke det. Da kunne Borgvær vært brukt til turmål med vikingskipet fra Hagvågen, men da måtte Nesjestraumen ha blitt åpnet.

I 2014 var det ny tur til Borgvær med kulturvernsjef Egil Murud. Denne gangen var en av eierne Harald Høisen med, samt noen fra Vestvågøy kommune og fra Loftr. Konklusjonen ble at det hastet for Borgvær. Riksantikvaren stilte våren 2014 500 000 kroner til rådighet for bygningene. Det ble påbegynt sikring av hovedhuset.

I årenes løp har mange diskusjoner og vedtak, for og imot vært med på å gjøre forfallet stort. I 2011 sto det følgende å lese i Lofotposten: Fylkeskonservatoren ønsker at bygningene blir satt i stand, og åpner også for reising av ny bebyggelse, så lenge det tas hensyn til den gamle bygningsmassen. Fylkesmannens miljøvernavdeling er mer kritisk til bebyggelse, også restaurering av bygg som har falt sammen av elde, på bakgrunn av øyas vernestatus. Det åpnes imidlertid for mulighet til å søke om dispensasjon fra verneforskriften.

Og mens søknader skrives og etter hvert besvares, forsetter forfallet.

Så endelig i 2014 ble det tildelt midler til Borgvær. Nils Kaltenborn i Vestvågøy kommune, mente det var grunn til å heise flagget.

Og sånn går årene.

Endelig i 2017 kan man se at det jobbes med bevaring av bygningene på Borgvær.

DET ER HÅP I HENGENDE SNØRE

Ann Britt Pilegaard-Simonsen

Stamsund 21.01.2018